15. januar
Naturen liker å skjule seg. Den som bare lytter og ikke forstår, er som den døve: til stede og likevel fraværende.
Fragmenter (fritt gjengitt)
Lyttemodus
Naturen liker å skjule seg. Den som bare lytter og ikke forstår, er som den døve: til stede og likevel fraværende.
Noen setninger kjenner du så godt at du ikke hører dem lenger. Noen sier «Det går fint» i telefonen, som nesten hver gang, og du går videre til neste tema. Du har ikke gått glipp av noe. Hvert ord kom fram. Nettopp derfor legger du ikke merke til at pausen før var lengre denne gangen.
Mye skjuler seg ikke bak noe, men i det som gjentar seg. Det nye trekker oppmerksomheten til seg, det kjente blir bare gjenkjent. Og å gjenkjenne føles som å forstå. Det går raskere, virker sikrere og krever ingenting av deg.
Det vanskelige er at du ikke kan bryte opp hver eneste vante setning. En samtale der hvert «Det går fint» ble gransket, ville vært slitsom og snart fått noe mistenksomt over seg. De fleste slike setninger betyr akkurat det de sier. Du vet bare ikke på forhånd hvilken som ikke gjør det.
Kanskje merker du det først om kvelden, mens du tar oppvasken, uten noen særlig grunn. Pausen dukker opp igjen. I telefonen er det ingen lenger.
