11. januar
«Alt er oppfatning» – hva Monimos mente med disse ordene, er åpenbart. Men åpenbar er også nytten av dem, hvis man tar kjernen i dem, så langt den er sann.
Til seg selv II,15
Lyttemodus
«Alt er oppfatning» – hva Monimos mente med disse ordene, er åpenbart. Men åpenbar er også nytten av dem, hvis man tar kjernen i dem, så langt den er sann.
En bemerkning som noen slipper i forbifarten, kan oppta deg en hel kveld. Du gjentar den, gir den en tone den kanskje aldri hadde, og legger til hensikter. Til slutt merker du at det meste av det som plager deg ved den, kommer fra deg selv. Selve setningen var kort.
Det kan være en lettelse. Det du har lagt til, kan du også ta bort igjen, ikke på kommando, men litt etter litt.
Det blir vanskeligere når noen andre forteller deg om en slik bemerkning. Den samme innsikten høres plutselig annerledes ut overfor ham: som om du ville si at han bare innbiller seg det som plager ham. Det som nettopp ga deg spillerom, tar spillerom fra ham. Han har ikke hatt en kveld med avstand, og han har ikke spurt etter din tolkning.
Tanken ser altså bare ut til å duge i én retning: for det du selv hører. Og selv der har den en grense. Noen setninger var ment akkurat slik de nådde deg. Da har du ikke lagt til noe. Da har du bare hørt riktig.
