9. januar

«Det er jo menneskelig», sier du når noen har glemt en avtale eller har blitt for høylytt i opphisselsen. Ordet letter. Det forklarer en feil ut fra naturen til den som begikk den, og tar dermed noe av tyngden fra den.

Når noe lykkes, griper du sjeldnere til det ordet. Følger du en tanke helt til ende selv om den blir ubekvem, eller lytter du til noen til du forstår hva de egentlig mener, kaller du det heller klokt eller vennlig. Som om det menneskelige først og fremst var området der det er lov å svikte.

Likevel ligger det ofte en glede i slike øyeblikk som er noe annet enn gleden over å lykkes. Den avhenger ikke av om noen takker, eller om det ender godt. Det kjennes heller som om du har brukt noe som lå i deg fra før, og som lenge hadde ligget ubrukt.

Lettelsen vil du likevel ikke gi fra deg. Du trenger den for alle de dagene da du ikke får til det andre.

Neste gang du glemmer en avtale, sier du det igjen. Det er jo sant også.