5. januar
Det står i din makt å ikke ha noen mening om noe og ikke uroe sjelen. For tingene selv har ingen makt til å tvinge fram våre dommer.
Selvbetraktninger VI,52
Lyttemodus
Det står i din makt å ikke ha noen mening om noe og ikke uroe sjelen. For tingene selv har ingen makt til å tvinge fram våre dommer.
Noen kaller deg «egen» i forbifarten og snakker så om noe annet. Ordet blir hengende. Det kan ha vært anerkjennelse, en stille bebreidelse eller bare en beskrivelse. Tonefallet røpet det ikke sikkert.
Det er påfallende hvor raskt du likevel bestemmer deg. Tolkningen er ofte der allerede før du i det hele tatt har spurt deg selv hvilken det skal være. Gjerne blir den mer ugunstig enn det er grunn til. En ubehagelig visshet ser ut til å være lettere å bære enn et ord som henger åpent i luften.
Men dette raske valget sier lite om setningen og en del om hva du var forberedt på. Ordet har ikke foreskrevet deg noen betydning. Det har bare berørt et punkt der en dom allerede lå klar.
Å la det stå åpent er riktignok ingen behagelig tilstand. Til å begynne med føles det mindre som ro enn som å være ubeskyttet, fordi du ikke har noe svar du kunne slå deg ned i. Kanskje spør du senere hva som var ment. Kanskje ikke, og så blir det et av ordene du aldri helt har oversatt.
