3. januar
Noen hadde nytte av å se seg i speilet da vreden grep dem: Forvandlingen skremte dem — de kjente ikke seg selv igjen.
Om vrede II,36
Lyttemodus
Noen hadde nytte av å se seg i speilet da vreden grep dem: Forvandlingen skremte dem — de kjente ikke seg selv igjen.
Etter en krangel ligger én setning nær: «Det var ikke meg.» Den høres ut som innsikt, og noe i den stemmer. Skarpheten i stemmen din og lysten til virkelig å treffe den andre virker fremmede på deg i ettertid. Du ville ikke regnet dem som egenskaper ved deg.
Men den andre har ikke møtt noen fremmed. For ham fantes det ingen annen som snakket i ditt sted. Og mens det skjedde, kjentes ingenting av det fremmed for deg heller. I sinne føler du deg sjelden splittet, snarere uvanlig samstemt med deg selv. Grunnene står klart for deg, setningene kommer uten nøling, og all tvil virker som en unnskyldning.
Der ligger den egentlige vanskeligheten. Følelsen av å være helt deg selv beviser tydeligvis ikke at du er det. Men fremmedheten etterpå frikjenner deg like lite. Begge deler hører til deg, vissheten den gangen og fremmedfølelsen i dag.
Når du senere ber om unnskyldning, ligger setningen på tungen igjen. Du lar den være og leter etter en annen, en som også gjelder for den kvelden.
